Jeg har nå nesten gått ned 20 kilo (18) og det er jo fantastisk, men når man går rundt og ikke gjør noe spesielt som forsterker følelsen av å ha gått ned, merker man det ikke så godt. Jeg har jo gått ned en god del kilo, og det er klart jeg kjenner det på kroppen, men det har jo gått gradvis, slik at man kjenner ikke det så godt heller. Hadde jeg veid 101 i går og våknet i dag med 20 kilo mindre, ville jeg jo kjent en stor forskjell.
Vi har flyttet i sommer, og alt er ikke pakket ut. I går pakket jeg ut av den siste søplesekken med klær. Klær som jeg har spart på som er for små, fordi jeg har hatt en drøm og et ønske om å en gang komme tilbake til der jeg var da jeg traff min mann. Da veide jeg 56 kilo, og jeg kommer nok aldri til å nå den vekta igjen, men jeg skal klare 65. Poenget var at i den sekken var det gamle klær som jeg ikke har brukt på noen år, men i går fikk jeg altså på meg noen av dem. Da slår det meg hvor stor forandring jeg faktisk har gjennomgått. Jeg er over halvveis til mål og det er jo en bragd i seg selv syns jeg. Jeg har derfor lagt ut et nytt bilde, som kanskje viser litt mer av kroppen enn mitt forrige bilde. Jeg har altså gått fra 101 til 83 på et halvt år, og nå ser jeg slik ut. Jeg er rett og slett ganske stolt 
Det ser kanskje litt teit ut at jeg kikker ned, men det var det fineste bildet. (Jeg kikker ned på min datter som kommer snikende ) Her er altså meg med 18 kilo mindre å dra på.