Da du lå trygt i min mage var du vill og sparket hele tiden. Ingen vonde spark, men små rykninger og småspark som for å fortelle meg at du var der og koset deg. Jeg sang for deg og foten rykket og min hånd traff din lille fot. En dag sluttet du å sparke og jeg ble redd. Ikke på flere måneder hadde magen min vært rolig, nå var det helt stille. Jeg ringte fødestua, jeg fikk komme umiddelbart, men de regnet ikke med at det var noe å bekymre seg for. Da jeg kom var hun sjokkert over hvor hoven jeg var, hvor høyt blodtrykket mitt var uten at jeg merket noe. Jeg hadde 205/120, men jeg kjente meg som vanlig. Jeg ble lagt inn, jeg regnet med det ble for natten. Det ble for 10! 4 uker for tidlig så verdens vakreste blomst lyset i den kalde verden.  I flere uker lå jeg fortsatt og ventet på sparkene. Jeg ligger fortsatt hver kveld og kjenner på magen, kjenner etter spark. Savner så den følelsen.

Nå har du vært syk og våknet mange ganger om natten og drukket vann. For enkelhetsskyld og litt kosens skyld, har du fått ligge i mamma og pappas seng for første gang om natten. Du har ligget helt inntil mamma og mamma har strøket deg over håret og ditt vakre ansikt. Og du har sparket på mammas mage i søvne, ikke hardt og vondt, bare små rykninger akkurat som inne i magen. Og jeg har vært så glad for å kjenne igjen dine småspark. Dine rastløse små barneføtter som bare vil trampe. "Maaaammaaaaa, tramp, tramp, tramp". Min vakre blomst blir 2 år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende